Hvordan forlate et hjem?

Skrevet av Hedevig Anker, billedkunstner og kunsthistoriker

Jeg var så forferdelig husredd som barn, spesielt når mørket falt på, ting og møbler ble ugjenkjennelige og vindusflatene til sorte hull. Jeg forestilte meg at det var noe der bakenfor døren til kjelleren, ovenfor loftslemmen, noe farlig i mørket utenfor huset. Det var som verden vrengte seg og det kjente i huset ble fremmed og truende. Det gjaldt å springe forbi vinduene som et lyn for ikke å bli sett av det skumle. Erindringen av redsel fortoner seg ikke så mye som et minnebilde, men mer som en kroppslig fornemmelse, som et skarpt sting i ryggraden. 

I romanen “Elleve år” beskriver forfatteren Sigrid Undset en tilsvarende erfaring fra sitt barndomshjem i Lyder Sagens gate i Oslo. Hun gjenkaller en tidlig opplevelse av frykt i huset hun vokste opp i, fra en gang hun måtte et nødvendig ærend i kjelleren og snubler ned kjellertrappen. 

«Det var belgmørkt i kjøkkengangen – bare det store trappevinduet skimret som en lysende flekk i mørket. – Med en gang var det ingenting under føttene hennes, hun stupte ned i bare mørke – skarpe kanter stimlet opp og slo henne hardt alle steder på kroppen, og hun ble ved å falle, bump, bump, bump, så mørket likesom sprutet gnister, og høyt oppe over seg sanset hun at den bleke firkanten av vindu svingte til værs og for oppover –. Hun hylte himmelhøyt av skrekk og raseri–.»

Den korte hendelsen er fortalt både utenfra og innenfra der vi følger barnets kroppslige erfaring, med lydene i kroppen gjengitt som bump, mens det er rommet rundt som svinger på seg. Hendelsen er så voldsom at den aldri går helt ut av kroppen på henne, forteller hun. Etter dette ble hun redd for mørket, men ikke som en generell redsel for noe hemmelighetsfullt i mørket hun ikke vet hva er. Hun beskriver det som en rasjonell skrekk for igjen å skulle miste fotfeste, for at hennes «lille kropp skulle bli krenket av kanter og hjørner som dultet mot henne i mørket». På denne måten beskriver Undset hvordan sanselige erfaringer av steder og hendelser er med å danne grunnlag for et barns følelsesliv, og forfatteren forteller videre at hendelsen blir en erfaring hun har med seg som et fysisk minne hele livet, selv som voksen i sine egne stuer. Den dukker opp som en plutselig angstfornemmelse, om hun skulle komme til å trå feil i mørket.  

En slik fenomenologisk tilnærming til våre livserfaringer finner vi også hos den franske filosofen Gaston Bachelard. Stedene hvor vi er vokst opp finnes ikke kun i våre minner, de er fysisk innskrevet i oss, bemerker han i boken “Rummets Poetik”, som nylig kom ut på dansk. Huset er vårt første univers, sier han, og beskriver for eksempel hvordan vi «selv etter tyve år og et utall anonyme trapper, hver gang gjenoppdager våre reflekser fra den ‘første trapp’, hvor vi unngikk å snuble over det ene første trappetrinn.» Disse erfaringene fra det første huset vi bor i, der livet begynner, blir som en ramme for livene våre på samme måte som de første ordene vi lærte. De tidligste sansningene vil alltid være noe mer, sitte dypere enn det vi lærte på skolen eller leste i bøker. De utgjør grunnlaget for bevissthetens indre rom, sier han. Hos Bachelard blir barndommens hjem som et reisverk for våre mentale univers. Det er her våre drømmer, fantasier og følelser har sitt arnested.  

Hva husker man fra et hus? Utallige øyeblikk, stille morgener, sene kvelder, samlinger rundt middagsbord, lek, latter, stemmer, lyder, varme stuer, kalde loft, støv i luften, minnebilder som hoper seg opp i erindringen og favner det som til sammen utgjør et liv og en oppvekst. Opplevelsen av tilhørighet, kjærlighet, trygghet, kommer til oss på ulike måter i ulike faser og nedtegnes ofte som fortellinger i husene vi bor i. Det motsatte også; frykt, ensomhet og traumer kan være knyttet til hjemmet. Huset er en beholder for hukommelsen, for det vi vil huske, men også for det vi vil glemme, de er arnesteder for alle våre livshistorier. Sånn sett er barndomshjemmet også et ensomt sted, fordi man i ettertid vil huske det forskjellig.

De voksnes minner fra familiens hus vil fortone seg ulikt fra barnets, det er sett fra et annet perspektiv. Man kan tenke på det som om minnene fra et barndomshjem har sin egen tid utenfor tiden. Sanselige erindringer som fornemmelser av størrelsesforhold, eller det kan være helt ubetydelige ting som knirkingen i en bestemt gulvplanke, blir til sammen minner stablet i uordnede hauger i hukommelsen og danner grunnlag for vår forestillingsevne. Vår sjel blir en bolig, sier Bachelard. «Ved at mindes ‘huse’, ’værelser’, lærer vi ‘at bebo oss’ selv. Vi ser med det samme, at billederne af huset går i begge retninger: De er til i os, ligesom vi er til i dem.» 

Hvordan forlater man et hjem? Rom for rom, ned med bilder fra veggene, skru ut lamper, stable ting i kasser, klær i poser, hive, pakke, lukke. Gradvis blir alt det som utgjør hjemmet satt ut av funksjon og vurdert som bevaringsverdig eller ei. Og når alle tingene er båret ut står huset igjen som et skall, et blekt avtrykk av en avsluttet historie. I et forlatt hus trer skjulte og kanskje glemte historier langsomt frem, der avskallet maling, rifter i en karm eller mørke flekker i tapetet fremstår som arr etter levd liv. Hvilke minner står igjen da? Å undersøke minnene fra barndommens hus er som å lage en lysning, skriver Bachelard, det er å forstørre ens mentale rom, slik at det personlige kan komme frem i lyset. Bearbeidelsen av en forlatt barndom, som kunstnere stadig vender tilbake til, handler kanskje om å gjenoppdage et selv, å lage en bro til de første erfaringene av kroppens måte å være i verden. 

Å rydde, tømme og forlate et hjem er en allmenn erfaring som også markerer overganger mellom ulike livsfaser: Å lukke en dør bak seg for siste gang er et livsrituale med emosjonell resonans. Eli Leas fotografier fra sitt barndomshjem tegner et hus med dype kontraster, med mørke skygger og skarpt lys. Kjente ting og uavklarte objekter står stablet lag på lag over hverandre. Vi aner spor av en familiehistorie som er i ferd med å lukkes. Fotografiene er fra en prosess som har gått over flere år, det er som tiden opphører i disse bildene. De tilhører ulike faser av husets historie, fra det hjemlige med de fint brettede dukene på bordet til mer utydelige gjenstander pakket og stablet sammen i kjeller og på loft. Det er som hun undersøker det i huset som er forbigått, som hun leter frem det som finnes under overflaten i familiens fortelling. Bildene er både hemmelighetsfulle og kontrastfylte, de beskriver fragmenter av et hjem og de skjuler samtidig noe vesentlig, noe samlet. Vi ser skjøre glimt av sollyset som faller inn og legger seg varsomt over trappetrinnene eller langs gardinene. Vi ser et falmet tapet, en krøllet dyne på sengen, gjenstander stablet og løsrevet fra sine opprinnelige funksjoner. En gammel presenning svever fritt over himmelen uten mål og retning. På samme måte aner vi en avstand mellom menneskene i huset, som om de er omsluttet av sine personlige erfaringer, at de hegner om sine egne mentale og fysiske rom. Vi møter dem i det de snur seg bort. Bildene unngår konsekvent å beskrive hvordan hjemmet faktisk så ut, som om motivenes intimitet formidles med en avstand. I hvert motiv holdes noe tilbake, noe er skyggelagt, utelatt eller skjult bak noe annet. Historien om dette huset fremstår dermed som oppløst og fragmentarisk, som om fotografiene sniker seg inn under hukommelsens overflate og avbilder det som er glemt. Her er en ambivalens, der vi ikke får tilgang til husets ytre historie, men til dets indre resonans, kanskje til det som tilhører Eli Leas egen personlige hukommelse. Det er ikke de felles uttalte minnene hun favner, men det som har festet seg i sansene. Fotografiene påminner om plutselige bilder som kan dukke opp i hukommelsen uten noen bestemt hensikt. På samme måte som det kan dukke opp en kroppslig erindring, bilder fra en drøm eller et glimt av noe uten at du har tenkt på eller villet huske det, som en plutselig fornemmelse av et skarpt sting i ryggen. 

Kilder

Elleve år, Sigrid Undset, 1928, (Aschehoug, 2007, s. 103)

Gaston Bachelard, Rummets Poetik, 1958 (Forlaget Mindspace, 2022, s. 47)